Lillehammer-bedrift roper varsko om ull

Over seks år har tilgangen på førstesortert ull fra norsk kvit sau (NKS) sunket med 31 prosent, ifølge statistikk fra Nortura.

Denne ulla er det stor rift om blant norske tekstilbedrifter og klesprodusenter. Alternativet er importull fra land som New Zealand og Argentina, noe som gir en større miljøbelastning.

– Vi opplever en knapphet i tilgjengeligheten av denne ullkvaliteten. Årsaken slik vi ser det er at sauebøndene får for dårlig betalt. Samtidig blir prisen på norsk ull satt opp. Derfor har vi dessverre senket ambisjonen om å bruke mest mulig norsk ull, sier Bjørn Krekke, administrerende direktør i Gudbrandsdalens Uldvarefabrik.

Burde fått dobbelt så mye

Krekke får støtte av Egil Sundet i Norsk Industri. Som bransjesjef for Teko og Designindustrien er han ansvarlig for Ulldagen 2024, som går av stabelen i Oslo torsdag 24. oktober.

– Sauebonden får altfor lite penger i ulltilskudd. Med vanlig konsumprisjustering skulle tilskuddet vært 114 kroner per kilo i fjor. I stedet fikk sauebøndene bare 62 kroner per kilo førstesortert NKS-ull. Det henger ikke på greip i det hele tatt, sier Sundet.

Selv om sauebøndene fikk fem kroner mer per kilo for ull i klasse 1 i fjor, har det reelle ulltilskuddet sunket kraftig siden 1990-tallet.

Resultatet er at produksjonen av norsk ull – særlig den beste kvaliteten – går kraftig ned. Norilia, som håndterer om lag 75 prosent av den norske ullen som blir levert inn, registrerte nesten 4300 tonn ull i 2016. Seks år senere kom det bare inn i overkant av 3100 tonn.

– Det er ikke mye som skal til. Kostnadene ved å gjøre det økonomisk bærekraftig å produsere den beste ulla, er så små i den store sammenhengen at de knapt ville merkes på jordbruksoppgjøret, sier Egil Sundet i Norsk Industri.

Bjørn Krekke mener et tilstrekkelig volum av god, norsk ull er viktig for tekstilbedriftenes bærekraft.

– Gudbrandsdalens Uldvarefabrik er unik ved å ha alle prosesser under samme tak, fra garnproduksjon, farging og veving, til ferdigprodusert stoff som vi kan sende ut til kundene våre. Fordi norsk ull er mindre tilgjengelig og koster mer, må vi være selektive med hvilke produkter den brukes til, sier han.

Dermed brukes den norske ulla i bunadtekstiler, mens en del av Lillehammer-bedriftens møbelstoffer må lages med ull fra andre land.

Mange slutter med sau

En annen som ivrer etter å øke både tilskuddene og produksjonen, er Arnstein Digernes. Han er styreleder i Rauma Ullvarefabrikk og en av tekstilbransjens nestorer.

– Norsk ull hadde veldig gode rammevilkår til innpå 90-tallet. Dette la grunnlaget for god og levekraftig produksjon i Norge, i motsetning til våre naboland som ikke tok vare på ulla. Nå er det mange som slutter med sauehold, og den utviklingen haster det med å snu, sier han.

(Pressenytt)

Bildetekster:

DÅRLIG BETALT. Siden 90-tallet har bøndene fått stadig mindre penger for kvalitetsull. Foto: Hilde Kvivik Kavli

SYNKENDE PRODUKSJON. På seks år har produksjonen av den beste ulla sunket med mer enn 1000 tonn. Her fra Rauma Ullvarefabrikk. Foto: Julianne Leikanger

TRENGER MER ULL. Egil Sundet, bransjesjef for Norsk Industri Teko, vil redde den norske ulla. Foto: Tone Buene

Kontaktpersoner:

* Gudbrandsdalens Uldvarefabrik, administrerende direktør Bjørn Krekke, mobil 95 41 97 09

* Norsk Industri Teko, bransjesjef Egil Sundet, mobil 90 92 21 92

* Norsk Industri Designindustrien, markedssjef Ragnhild B. Grytten, mobil 91 75 18 04